Her er kulturminister Trond Giskes innlegg fra seminaret 15. juni. Giske sa blant
annet at Grieg ikke hadde den norske folketonearven inne i seg, men at møtet med
"lurspillende, vuggesangsyngende budeier" inspirerte ham, og at Griegs bruk av
folkemusikken kan sammenlignes med Andy Warhols kunst.
Deres Kongelige Høyhet, ordfører; kjære Grieg-venner!
Gratulerer med dagen!
Å skille mellom det nasjonale og internasjonale i Griegs virke, er en umulig oppgave. Jeg velger heller å tilnærme meg Edvard Grieg som humanist gjennom musikken. Musikken han lyttet til, som han dirigerte, som han anmeldte i Bergensposten og andre aviser, og som han selv komponerte, var alltid der som enten kjerne eller ramme for det han engasjerte seg i.
Grieg hadde store ambisjoner. Han ville skape noe originalt, noe unikt, noe ekte. Vennen Nordraak skrev en gang om ham at "Når han holder opp med å søke denne evindelige originalitet, så vil han kanskje finne den. De største originale tanker kommer av seg selv, dem gir hjertet."
Selv sa Grieg at Nordraak var den som fikk ham til å bli oppmerksom på "det i musikken som ikke er musikk". Hva er det da i musikken som ikke er musikk? Jo, det vi synes musikken uttrykker av tanker, følelser og ideer - fortrinnsvis på et allment plan. Musikkens innhold eller betydning.
"Skap din egen stil!" sa Ole Bull til ham: "Du har den inne i deg. Skriv musikk som vil bringe ditt eget land ære. Du må utvikle en sterk norsk tonefølelse. Du kan bli berømt om du gjør det", sa Bull.
Men det Edvard Grieg hadde inne i seg var ikke den norske folketonearven av tradisjonsmusikk. Han var flasket opp med den tradisjonelle vestlige kunstmusikken, for en stor del opprinnelig skrevet for og fremført ved europeiske hoff og fyrstehus. Fra det bergenske gode borgerskaps møblerte salonger var det på den tiden ekstremt langt til landets innerste fjorder og høye fjell. (Og sånn er det vel til dels fortsatt!)
I oppveksten og under studietiden i Leipzig gikk det i gamle og nye mestere. Han så 14 forestillinger av Wagners Tannhäuser, ellers gikk det mest i Mendelssohn og Schumann. Hans første møte med norsk folkemusikk kom i Danmark og bare indirekte, gjennom musikken av kolleger som Nordraak - før Ole Bull dro ham med til ekte hardingfele-spillere på Vestlandet.
I årene som fulgte var Grieg i lange perioder forhindret fra å kunne reise ut og motta kunstneriske impulser fra kunstnerkolleger i utlandet. Om dette skrev han til vennen Paulsen:
"Hos oss kan ingen åndens mann holde ut lenger enn en stund ad gangen. Så et rykk, og så siden atter et rykk. Men ulykken er at en norsk kunstners skapende virksomhet også blir rykkevis og uharmonisk på grunn av de famlende forhold. Derfor kan jeg på en måte forstå dem der har klarhet nok til å vende Norge ryggen og bli europeiske. Men jeg kunne det ikke. Nei aldri! Jeg har dessverre et hjerte."
Etter hvert forsonte Grieg seg med Norge som oppholdssted for en kunstner, til tross for det han opplevde som total isolasjon og mangel på påvirkning her hjemme. Det var ikke bare av begeistring for den nasjonale ideen, som enkelte av hans biografer vil ha det til, men fordi det var her han fant sine mest originale og unike kilder til inspirasjon.
Møtene med hardingfele-spillere i Sogn og lurspillende, vuggesangsyngende budeier til fjells var unntakene fra isolasjonen. Disse satte ham i stand til å kunne komponere originalt ved hjelp av folketonale elementer.
Det var mange som kritiserte Grieg for at han lånte elementer fra den norske folkemusikken. De mente det var et svakhetstegn at han "ikke greidde å komme på noe selv". I forhold til et mer generelt kunstsyn er dette helt uproblematisk. For kunstfilosofer gjennom tidene - fra Aristoteles til Deleuze - har kunst bestått av etterligninger, gjentakelse og forandring. Tenk for eksempel på Andy Warhol da han laget sin installasjon av såpepulver-bokser!
Med Anitras dans i Peer Gynt viste Grieg også evnen til å leve seg inn i en annen og for ham like fremmed musikalsk sfære som folkemusikken hadde vært. Stykket ble skrevet samtidig med Bizets Carmen og om lag femten år før Tsjaikovskijs Nøtteknekkeren og den Arabisk dans der.
I kontrast til den kjente kunstmusikken innebar folkemusikken det ukjente, uutforskede - ja: det flerkulturelle i datidens musikkliv. Foran mangfoldåret 2008 vil jeg derfor ikke ta Grieg til inntekt for det vi tradisjonelt forbinder med norsk kulturarv, men se ham i et mer rettferdig lys: Som foregangsmann og ekte pionér for sjangeroverskridende nyskaping og kulturelt mangfold i kunsten!
Da Ibsens Peer Gynt ble spurt om han var norsk, svarte han som kjent: "Av fødsel, ja, men verdensborger av gemytt!"
For Edvard Grieg var det nærmest omvendt. Han var verdensborger av fødsel, men norsk av gemytt - i den forstand at hans musikk og gemytt er blitt tilskrevet status som noe av det "mest norskeste" av det norske. Noe Grieg selv ville tatt dels som et kompliment, og dels som en fornærmelse.
Da Edvard Grieg møtte Franz Liszt og spilte a-moll-konserten for ham, ble Liszt umåtelig begeistret for en giss som kom i stedet for en forventet G og utbrøt: Ja, dette klinger jo typisk svensk!
Typisk norsk var det ingen som visste hva var. Det typisk norske måtte møysommelig konstrueres utifra et kunstnerisk og kulturelt mangfold - da som nå. Det typisk norske måtte finnes som noe ikke-svensk, noe ikke-dansk, noe ikke-kontinentalt, men samtidig være innenfor en nordisk og europeisk ramme.
Da Norge ble selvstendig nasjon i 1905, ga Grieg uttrykk for at dette året hadde virkeliggjort ungdomsdrømmene hans. Men også at uten ungdomsdrømmene, uten disse lengslene, hadde hans kunst ikke hatt sin rette bakgrunn.
Samtidig var han strengt på vakt mot alt han oppfattet som sjåvinisme, selv til inntekt for Norge. "Nasjonalstoltheten, den kan vær det skjønneste og det vemmeligste," skrev han til Winding, "den gjør dum".
Grieg hadde en stor tro på musikkens og kunstens betydning i samfunnet. Som våre dagers rødgrønne regjering hadde også Edvard Grieg et kulturelt Soria Moria, et ønske å gjøre Norge til en kulturnasjon - et ønske om at flere skulle få inkluderes i kunstens goder og gleder.
Ved flere anledninger holdt han gratis konserter for arbeidere. Han ønsket ikke at musikken skulle forbeholdes salongeliten. Kunsten skulle gjøres tilgjengelig for alle - ikke bare de privilegerte. Hans ungdoms drøm var, som han skrev selv: "at kunsten på samme måte som i det gamle Grekenland skal nå ut til alle, nettopp fordi dens bud er å bringe bud fra hjerte til hjerte."
Han var slett ikke den eneste som la arbeid i å utforske og formidle tradisjonsmusikken. Men han ble den som mest systematisk gjorde folkemusikk til kunstmusikk. I tillegg maktet han også det kunststykket å gjøre sin kunstmusikk til "musikk for folk flest".
Han ønsket at kunsten skulle leve som folkets kunst. Han mente at den gode kunst bidrar til å utjevne alle klasseforskjeller. Dette gjorde kunsten til "en demokratisk bestrebelse" for Grieg.
Etter unionsoppløsningen var Norge på vei ut av det mange oppfattet som en kulturell gullalder. I løpet av få år døde de fire store i litteraturen (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie), Amalie Skram gikk bort, og Arne Garborg mistet gnisten. De ble erstattet av blant andre Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun og Arnulf Øverland. Disse fire debuterte i Griegs dødsår 1907.
Innenfor musikken døde også Johan Svendsen, i 1911. Det han og Grieg ikke fikk oppleve, var Norge som arena for en mengde ulike internasjonale strømninger. Det nye var mangfoldig og sammensatt. Det nasjonale var ikke lenger noe overstyrende kulturelt motiv, bare ett av en mengde musikalske anliggender.
Det tyvende århundrets musikk-Norge ble preget av brytningene mellom tradisjon og modernisme, mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom litterære impulser og naturinspirasjon. Men de samme brytningene var det jo som hadde preget Griegs liv og virke fra første opus!
Hadde Edvard Grieg levd i dag, kunne han reist Norge rundt på festivaler og samlet musikalske inntrykk fra langt flere hold enn naturen og folkemusikken. Han kunne tatt en tur i Oslo sentrum på musikkens dag og latt seg inspirere av folkelivet på så vel Grünerløkka som Grønland.
Han kunne også stilt seg opp ved åpningen av Festspillene i hjembyen en regnvåt dag, nesten som da han selv så for seg hvordan det ville være å dirigere en kantate for mannskor a cappella 3. desember på torget i Bergen: sne, hagl, storm og tordenvær, stort mannskor med åpne munner som regnet strømmer ned i, og jeg selv dirigerende med regnkappe, vinterfrakk, kalosjer og paraply! Efterpå naturligvis forkjølelse, eller hvem vet hvilken sykdom! Nå vel, det er jo også en måte å dø for fedrelandet på!
I en viss forstand gikk det troll i ord - i en annen forstand var det jo også en måte å overleve sin egen død på. Griegs musikk og livsverk lever videre og inspirerer fortsatt også i dette århundret.
For hans arbeid som forkjemper for kulturelt mangfold, sjangeråpenhet, mer kunst til folket og Norge som kulturnasjon, utnevner jeg herved Edvard Grieg til én av kulturløftets åndelige fedre.
Takk for oppmerksomheten!
Gratulerer med dagen!
Å skille mellom det nasjonale og internasjonale i Griegs virke, er en umulig oppgave. Jeg velger heller å tilnærme meg Edvard Grieg som humanist gjennom musikken. Musikken han lyttet til, som han dirigerte, som han anmeldte i Bergensposten og andre aviser, og som han selv komponerte, var alltid der som enten kjerne eller ramme for det han engasjerte seg i.
Grieg hadde store ambisjoner. Han ville skape noe originalt, noe unikt, noe ekte. Vennen Nordraak skrev en gang om ham at "Når han holder opp med å søke denne evindelige originalitet, så vil han kanskje finne den. De største originale tanker kommer av seg selv, dem gir hjertet."
Selv sa Grieg at Nordraak var den som fikk ham til å bli oppmerksom på "det i musikken som ikke er musikk". Hva er det da i musikken som ikke er musikk? Jo, det vi synes musikken uttrykker av tanker, følelser og ideer - fortrinnsvis på et allment plan. Musikkens innhold eller betydning.
"Skap din egen stil!" sa Ole Bull til ham: "Du har den inne i deg. Skriv musikk som vil bringe ditt eget land ære. Du må utvikle en sterk norsk tonefølelse. Du kan bli berømt om du gjør det", sa Bull.
Men det Edvard Grieg hadde inne i seg var ikke den norske folketonearven av tradisjonsmusikk. Han var flasket opp med den tradisjonelle vestlige kunstmusikken, for en stor del opprinnelig skrevet for og fremført ved europeiske hoff og fyrstehus. Fra det bergenske gode borgerskaps møblerte salonger var det på den tiden ekstremt langt til landets innerste fjorder og høye fjell. (Og sånn er det vel til dels fortsatt!)
I oppveksten og under studietiden i Leipzig gikk det i gamle og nye mestere. Han så 14 forestillinger av Wagners Tannhäuser, ellers gikk det mest i Mendelssohn og Schumann. Hans første møte med norsk folkemusikk kom i Danmark og bare indirekte, gjennom musikken av kolleger som Nordraak - før Ole Bull dro ham med til ekte hardingfele-spillere på Vestlandet.
I årene som fulgte var Grieg i lange perioder forhindret fra å kunne reise ut og motta kunstneriske impulser fra kunstnerkolleger i utlandet. Om dette skrev han til vennen Paulsen:
"Hos oss kan ingen åndens mann holde ut lenger enn en stund ad gangen. Så et rykk, og så siden atter et rykk. Men ulykken er at en norsk kunstners skapende virksomhet også blir rykkevis og uharmonisk på grunn av de famlende forhold. Derfor kan jeg på en måte forstå dem der har klarhet nok til å vende Norge ryggen og bli europeiske. Men jeg kunne det ikke. Nei aldri! Jeg har dessverre et hjerte."
Etter hvert forsonte Grieg seg med Norge som oppholdssted for en kunstner, til tross for det han opplevde som total isolasjon og mangel på påvirkning her hjemme. Det var ikke bare av begeistring for den nasjonale ideen, som enkelte av hans biografer vil ha det til, men fordi det var her han fant sine mest originale og unike kilder til inspirasjon.
Møtene med hardingfele-spillere i Sogn og lurspillende, vuggesangsyngende budeier til fjells var unntakene fra isolasjonen. Disse satte ham i stand til å kunne komponere originalt ved hjelp av folketonale elementer.
Det var mange som kritiserte Grieg for at han lånte elementer fra den norske folkemusikken. De mente det var et svakhetstegn at han "ikke greidde å komme på noe selv". I forhold til et mer generelt kunstsyn er dette helt uproblematisk. For kunstfilosofer gjennom tidene - fra Aristoteles til Deleuze - har kunst bestått av etterligninger, gjentakelse og forandring. Tenk for eksempel på Andy Warhol da han laget sin installasjon av såpepulver-bokser!
Med Anitras dans i Peer Gynt viste Grieg også evnen til å leve seg inn i en annen og for ham like fremmed musikalsk sfære som folkemusikken hadde vært. Stykket ble skrevet samtidig med Bizets Carmen og om lag femten år før Tsjaikovskijs Nøtteknekkeren og den Arabisk dans der.
I kontrast til den kjente kunstmusikken innebar folkemusikken det ukjente, uutforskede - ja: det flerkulturelle i datidens musikkliv. Foran mangfoldåret 2008 vil jeg derfor ikke ta Grieg til inntekt for det vi tradisjonelt forbinder med norsk kulturarv, men se ham i et mer rettferdig lys: Som foregangsmann og ekte pionér for sjangeroverskridende nyskaping og kulturelt mangfold i kunsten!
Da Ibsens Peer Gynt ble spurt om han var norsk, svarte han som kjent: "Av fødsel, ja, men verdensborger av gemytt!"
For Edvard Grieg var det nærmest omvendt. Han var verdensborger av fødsel, men norsk av gemytt - i den forstand at hans musikk og gemytt er blitt tilskrevet status som noe av det "mest norskeste" av det norske. Noe Grieg selv ville tatt dels som et kompliment, og dels som en fornærmelse.
Da Edvard Grieg møtte Franz Liszt og spilte a-moll-konserten for ham, ble Liszt umåtelig begeistret for en giss som kom i stedet for en forventet G og utbrøt: Ja, dette klinger jo typisk svensk!
Typisk norsk var det ingen som visste hva var. Det typisk norske måtte møysommelig konstrueres utifra et kunstnerisk og kulturelt mangfold - da som nå. Det typisk norske måtte finnes som noe ikke-svensk, noe ikke-dansk, noe ikke-kontinentalt, men samtidig være innenfor en nordisk og europeisk ramme.
Da Norge ble selvstendig nasjon i 1905, ga Grieg uttrykk for at dette året hadde virkeliggjort ungdomsdrømmene hans. Men også at uten ungdomsdrømmene, uten disse lengslene, hadde hans kunst ikke hatt sin rette bakgrunn.
Samtidig var han strengt på vakt mot alt han oppfattet som sjåvinisme, selv til inntekt for Norge. "Nasjonalstoltheten, den kan vær det skjønneste og det vemmeligste," skrev han til Winding, "den gjør dum".
Grieg hadde en stor tro på musikkens og kunstens betydning i samfunnet. Som våre dagers rødgrønne regjering hadde også Edvard Grieg et kulturelt Soria Moria, et ønske å gjøre Norge til en kulturnasjon - et ønske om at flere skulle få inkluderes i kunstens goder og gleder.
Ved flere anledninger holdt han gratis konserter for arbeidere. Han ønsket ikke at musikken skulle forbeholdes salongeliten. Kunsten skulle gjøres tilgjengelig for alle - ikke bare de privilegerte. Hans ungdoms drøm var, som han skrev selv: "at kunsten på samme måte som i det gamle Grekenland skal nå ut til alle, nettopp fordi dens bud er å bringe bud fra hjerte til hjerte."
Han var slett ikke den eneste som la arbeid i å utforske og formidle tradisjonsmusikken. Men han ble den som mest systematisk gjorde folkemusikk til kunstmusikk. I tillegg maktet han også det kunststykket å gjøre sin kunstmusikk til "musikk for folk flest".
Han ønsket at kunsten skulle leve som folkets kunst. Han mente at den gode kunst bidrar til å utjevne alle klasseforskjeller. Dette gjorde kunsten til "en demokratisk bestrebelse" for Grieg.
Etter unionsoppløsningen var Norge på vei ut av det mange oppfattet som en kulturell gullalder. I løpet av få år døde de fire store i litteraturen (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie), Amalie Skram gikk bort, og Arne Garborg mistet gnisten. De ble erstattet av blant andre Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun og Arnulf Øverland. Disse fire debuterte i Griegs dødsår 1907.
Innenfor musikken døde også Johan Svendsen, i 1911. Det han og Grieg ikke fikk oppleve, var Norge som arena for en mengde ulike internasjonale strømninger. Det nye var mangfoldig og sammensatt. Det nasjonale var ikke lenger noe overstyrende kulturelt motiv, bare ett av en mengde musikalske anliggender.
Det tyvende århundrets musikk-Norge ble preget av brytningene mellom tradisjon og modernisme, mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom litterære impulser og naturinspirasjon. Men de samme brytningene var det jo som hadde preget Griegs liv og virke fra første opus!
Hadde Edvard Grieg levd i dag, kunne han reist Norge rundt på festivaler og samlet musikalske inntrykk fra langt flere hold enn naturen og folkemusikken. Han kunne tatt en tur i Oslo sentrum på musikkens dag og latt seg inspirere av folkelivet på så vel Grünerløkka som Grønland.
Han kunne også stilt seg opp ved åpningen av Festspillene i hjembyen en regnvåt dag, nesten som da han selv så for seg hvordan det ville være å dirigere en kantate for mannskor a cappella 3. desember på torget i Bergen: sne, hagl, storm og tordenvær, stort mannskor med åpne munner som regnet strømmer ned i, og jeg selv dirigerende med regnkappe, vinterfrakk, kalosjer og paraply! Efterpå naturligvis forkjølelse, eller hvem vet hvilken sykdom! Nå vel, det er jo også en måte å dø for fedrelandet på!
I en viss forstand gikk det troll i ord - i en annen forstand var det jo også en måte å overleve sin egen død på. Griegs musikk og livsverk lever videre og inspirerer fortsatt også i dette århundret.
For hans arbeid som forkjemper for kulturelt mangfold, sjangeråpenhet, mer kunst til folket og Norge som kulturnasjon, utnevner jeg herved Edvard Grieg til én av kulturløftets åndelige fedre.
Takk for oppmerksomheten!
Kulturminister Trond Giske. Foto: ballade.no
Fra
seminaret, f.v.: Kulturminister Trond Giske, ordfører Herman Friele,
HKH Kronprinsen, MICs styreleder Elef Nesheim og utenriksminister Jonas
Gahr Støre.
HKH Kronprins Haakon Magnus, og Grieg med bursdagshatt, under seminaret 